Jeg skal prøve å forklare hvordan det er å ikke kunne snakke.

Først og fremst er det frustrerende. Og jeg blir asosial (kan jo ikke bare gå til naboen å ta en kaffe, eller «hei» på butikken. Jeg blir isolert og utvikler sosial angst. På avstand (på fb) kan jeg være morsom og ha det gøy, og det er oppriktig ment.

Å ikke kunne snakke er som å være i fengsel med gitter foran bare med hendene stikkende ut og ha munnbind. Det er et enormt svart tomrom.
Som å miste en man er glad i.

Jeg snakker jo litt nå, men stemmen vil likevel ikke alltid frem. Da blir det misforståelser som igjen fører til at kroppen stivner og jeg blir sint.

Mimikken blir deretter, og ser ut som om jeg er sur, men når jeg ikke snakker, blir de musklene også slappe, dessuten har jeg lite å smile av. De gangene jeg føler meg «sett» og forstått, og humor kommer frem, ler jeg så at jeg nesten mister pusten. Etter en slik økt, kommer pratingen mye bedre fram. Så man kan si at magemusklene må «varmes» opp først.

Jeg ser for meg «skrik» av Munch, åpen munn og ingen lyd. Ren tortur. Alle kan jo gjøre hva de vil med meg, for jeg kan jo ikke snakke.

Det føles nedverdigende, ikke noe tess, ikke klok, ikke som menneske lenger, mer som et problem og utskudd. Nå vil dere si at det er opp til meg hva jeg føler. Og ja, det er det jo. Derfor gjør jeg alt i min makt å holde på drømmen om å en gang bli frisk nok. Akseptere der jeg er nå, og se hva morgendagen bringer.

🙂

 

Annonser