Jeg sitter å venter. Hver dag, ut inn. Hva venter jeg på? At pleiere skal komme å stelle mat til meg?, at de skal hjelpe meg på doskåla?

Jeg venter på hva da ???

På jula?
På noen som kommer med kuren?
På venner?
På noen som tar meg på alvor?
På hotel Cæsar ?
På Gud?
På mirakler?
På kjærlighet?
På toget?

Jeg satt meg ut i dag. Solen skinte og varmet. Snart er det skikkelig høst. Venter jeg på den?

Det slo meg at jeg ikke så noen verdens ting. Fikk solen i øynene.
Fakta er at jeg ser ingenting uansett. Det er som en brun papirpose dras ned over hodet på meg. Eller et slør foran øynene. «Plastposen» med Jon Skolmen i hovedrollen, var da festlig. Så mye gøy med bare en plastpose!

Jeg kan jo ha det gøy under min papirpose. Jeg er alene der med mine tanker og humor. Jeg snørper igjen og lar ingen få se meg. Mitt ansikt, mine øyne, jeg kniper dem hardt, hardt igjen, for å ikke se realitetene.

JEG BLIR IKKE BEDRE ENN DETTE!

Litt, kanskje. Det er jo håp i et hengende snøre.

Jeg kan tenke. Jeg kan føle. Jeg kan røre på meg. Jeg kan se. Jeg kan høre. Jeg kan ikke få bort den vepsen som surrer rundt meg fordi jeg har spist smågodt klokka tre. Det er straffa.

Ja til alt det jeg venter på. Livet går sin gang, mens jeg venter.

Løper etter og roper v e n t på m e g………!!