Kan du ikke gå, mamma? Sa en av døtrene mine, og fortsatte i leken sin i treningsstudio på Sunnaas sykehus. Jeg var parkert oppe i «gåmaskinen» med sele på. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men det sitter som spikret fast nå.

Jeg skulle gå, og hele gjengen fra Kristiansand skulle se på meg.

Jeg gikk og gikk og tredemøllen rullet og rullet. 5 meter. Det var rekord da. Jeg var lenket i selen og den gnagde i skrittet.

Det stikker i hjertet og tårene flommer, når jeg tenker på det.

Hva forstår et barn? Mammaen sin kunne ikke gå? Var det ingen som hadde fortalt det?

Det må da ha vært et sjokk, og jeg kan tro hun trodde det bare var en liten stund. Nå kan hun ikke huske meg som gående mamma.

Jeg får så dårlig samvittighet! Magen knytter seg og må helst ikke tenke på det. Men det rare er at JEG får dårlig samvittighet. Som å såre noen til det ytterste. Jeg vet det ikke var min skyld, men som forelder vil en ikke at barna skal ha det vondt.

De har selvfølgelig hatt det vondt!

Stakkars små, så tapre.

Jeg måtte bare si det!

 

 

Annonse: