CategoryDikt

Skytsengelen

skytsengelen sier:

Slipp taket på https://www.acheterviagrafr24.com/prix-viagra-pharmacie/ det vonde.
Ser du er sliten.
Ikke vær redd
Er her å passer på.

Anne, 28.11.14

Annonser

In the morning

Omskrevet ved å bruke «hun»
Tips fra forfatterskolen.
Det ble litt mindre og mer litterært. Bedøm selv: 🙂

IN THE MORNING

HUN VIL HA KAFFE NÅ!!!, surmuler hun, som en 4 åring. Hun har gul søvn i øyekroken.

Nå ser hun Tor Endresen og Rune Larsen på TV. Og Norges mest sexy dame. Greit nok til en kaffe og sjokolade som hun finner på bordet levitra pe fra i går, og stapper munnen full.

Hun bare MÅ ha den sjokoladen for å trøste seg med.

Hun lurer på om det er melka eller sjokoladen hun spiser, som lager sånn «fleskering» rundt magen.

Hun har gitt opp å være perfekt. Det er ingen som bryr seg likevel.

FAEN

Annonser

Skrivekraft

«Lykke er å finne den sti som er tiltenkt deg ;-)»

Annonser

Skodda

image

Skodda ligger tett over fjellene. Det er yr i luften som rydder vei til solen. Kjøttmeisene spiser av maten og på bakken ligger avfallet. De kriger og spiser som sultne i Sudan. Den sterkeste overlever. so erkennen sie geschlechtskrankheiten und schützen sich davor | ohnerezeptfreikauf En har ett ben. Har han vært i felten -tro? Noen nøyer seg med smuler, andre er grådige. Noen er bakkestyrker å passer på. Sier fra når fienden kommer – ei skjære, stor og mørk. De flyr og flakser hit og dit. Hele ruta er full av fugler. Med ett er de vekk.

Ser du likheten?

Mon tro.

Et begrenset liv

(SKREVET AV: Anne Kimestad)

Et begrenset liv

Jeg fikk et hjernestammeinfarkt, som 43-årig mor.
Dette førte til alvorlige konsekvenser og lever nå innelukket i min egen kropp.

”seig, kjempende, sårbar, kreativ, vakker, bærer av traumer,
redd, sint, frustrert, ensom.” (sier tidligere gestaltterapeut).

”Jeg reiste rett til sykehuset etter å ha motatt telefon fra hennes exmann.
Det var så kritisk at hun ble føyet til Oslo. Vi og barna var i Oslo hele tiden å ventet.
Dag en til fire var kritisk, til de fikk kontroll”. (sier broren)

”av og til full av liv og pågangsmot, av og til fryktelig
nede, selvfølgelig sliten av all kjemping og få ting til å fungere. Det er vanskelig å vise at vi bryr oss. Mange ganger må vi rett og slett holde oss borte” (forteller broren).

Videre sier han: ”hun har et voldsomt potensiale med sin motivasjon. Det er en skam at hun ikke har blitt trent bedre.

Hva er Locked-in-syndrom?
Skade i hjernestammen – locked-in-syndrom
Brukes når noen har en spesifikk skade i hjernestammen. En person som har locked-in-syndrom er både våken og bevisst, men kan ikke gi respons fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, men syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.
Tilstanden kan blant annet oppstå som følge av en hjerneblødning, blodpropp, en traumatisk hjerneskade og medisinsk overdose, og således er ikke personens kognisjon påvirket. Personen utviser innsikt i og forståelse av sine omgivelser og av situasjoner
Boka ”Dykkerklokken og sommerfugler” ble skrevet av en som ble rammet av locked-in-syndrom. Den beskriver opplevelsen av å være fange i egen kropp, og de tankene man da får. Er blitt filmatisert.
(Tatt fra Sunnaas definisjonen på hjemmesiden til Sunnaas sykehus.

SLAGET

Plutselig, etter 14 dagers hodepine og to legebesøk, (de sa det var stresshodepine, og ga meg noen piller), sa det PANG. Det var en lørdags morgen, og jeg sto opp, mine to barn var hos faren (jeg er skilt), og hunden min Teo, lå og sov.
Som vanlig må jeg ha tatt på noe tøy, gått ut på verandaen, og tatt en røyk, og så blitt svimmel. Vel inne på stuegulvet ved peisen, forsvant alt blod og jeg ramlet ned på gulvet. Jeg må ha fått tak i mobilen, og trykket og trykket på navn, for å ringe venner, men ikke funnet frem. En engel må ha hjulpet meg på bena og ned trappa, fått på meg jakke, støvler og hundebelte rundt livet, og koblet til Teo.
”Ned til naboen”, husker jeg at jeg tenkte. Teo dro, og plutselig datt jeg i grøften. Men nei, Teo dro, han ville nok ned til tispa hos naboen. Jeg må ha gått til dette huset, for jeg husker at jeg ringte på døra, og så sank sammen, og at hun kom ut.
”Hva er det?” ropte hun. Hun ropte på mannen, som bar meg inn på sofaen. Jeg husker hun sa, ”Ring sykebil! Gå opp med Teo!”
Jeg lå i en døs på sofaen og var helt slapp. Ambulansefolk kom og prøvde å sette meg opp ”Hallo er du der?” spurte de. De tok meg under armene ut, og la meg på en båre og inn i ambulansen. ”Kan du sette deg opp? Hva heter du? Har du drukket? Tatt narko? Sitt nå opp!” sa de.
Jeg ville bare ligge og var langt vekk. Jeg tror jeg sa nei!
Etter ca. 5 km sa han ”sett på sirener, full fart!”, Da må jeg ha slokna litt. Jeg husker ankomsten på sykehuset, og jeg husker at hun som var med satt på en stol, og sa: ”Jeg kjører hjem”. ”Vi snakkes.” Jeg tviholdt i hånden hennes da hun gikk…
Så var jeg alene.
Da vi passerte ei dør, døde jeg.

OPPTRENING:
Etter ti dager på Rikshospitalet, hvor jeg lå i kunstig live, ble jeg sendt til Kristiansand sykehus. Jeg hadde da sonde.

Litt trening der, på høyre hand og på å heise senga til stående.

Etter hvert kom jeg til Sunnaas Sykehus og var der i tre måneder for videre opptrening.

Har trent opp høyre https://www.acheterviagrafr24.com/viagra-definition/ arm, jeg kan stå med hjelp, og snakker noe. Det går fremover. Er i rullestol og skriver på PC og ipad med ei hånd. Jeg er bitter for at dette skjedde meg. Jeg smiler og ler av og til. Jeg kan tenke at dette ikke går lenger, men så skjer det noe hyggelig, og jeg er tilbake til å ha håp. Å samhandle med pleiere, går ikke alltid like greit. Jeg blir frustrert og de blir frustrert. De vil jo bare hjelpe!
Mens jeg skrur på ”av” knappen.

Mistet alt

Mine barn måtte bo hos faren (min ex). Hunden min ble omplassert. Katten ble tatt vare på. Den har jeg ennå. Jeg mistet jobb, venner, hobbyer, barn. I tillegg til det jeg mistet av fysiske evner. Jeg mistet det som betydde noe for meg. Fra å være ei aktiv og sporty dame til å være pleietrengende, er ikke lett å akseptere. Jeg vet at jeg kan være aktiv, men alt det praktiske rundt, blir ikke ivaretatt. Jeg blir isolert og ensom til tider.
JEG ØNSKER MEG PÅ CRUICE I KARIBIEN! Har ikke hatt ferie på 6 år.

Jeg er i en unik situasjon der jeg er avhengig av folk, som både ser meg, forstår meg og har tid til meg. Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan det er å sitte og si ting inne i seg, og bare ta imot. Det krever mye og fører til mentale belastninger.

Det burde være opplæring i helsesektoren for de som har mentale ting å streve med i tillegg. Det ansvaret er ganske manglende i NORGE, for oss som er traumatisert med å få LIS.

Ei venninne sier

”hun bør få traumeterapi, hun må bearbeide mye vondt, dele sine tanker og følelser. Hun følges ikke opp mht trening/rehab. For lite taletrening. Frihet til å komme seg ut og kunne rolig kommunisere.

For å fungere best mulig trenger jeg at disse ting fungerer:

• Et fast team rundt meg på rundt 5 personer
• Å være sosial
• Å komme ut
• Å være i naturen
• Fysioterapeut
• Bassengtrening (nedlagt)
• Gåmaskin, øve opp gange og kondisjon, (ikke økonomi til å brukes)
• Massasje
• Mental hjelp
• Logoped
• Håp
• Mediciner og som blir stadig evaluert

Ingenting av dette funger pr dags dato. Det henger sammen for å få et fullverdig liv. Å ikke komme ut, men å bare å sitte inne, er et ansvar som burde legges på kommunen. Gi meg praktisk hjelp til å komme ut i naturen.

Jeg kjemper å kjemper for å få på plass alle disse nødvendigheter. Å være funksjonsnedsatt i dag er dessverre normalt, og burde fungere normalt!

Sunn fornuft og prioritering av nok midler og enklere systemer å forholde seg til, hadde gjort alt så mye enklere.

MASKEN

Under masken
skjuler det seg noe
maskeradeball eller
stumme hyl?

Klaustrofobiske
tanker og følelser
i et fengsel
bak et stengsel.

Sårbarhet, gjennkjennelse
hjertebank
avslørt, naken,
gråt og blod
som om det var naturlig.

Det er over nå
masken er av.
Og bak ligger sjelen
og sannheten
og barnet.

Visste du at:

• Det bare er 1 av fire millioner i Norge som får Locked-in-syndrom i Norge?

• 32 personer lever nå i Norge og at 8 personer har fått stemmen tilbake?

• At vi er har ingen kognitiv svikt, hverken på følelser eller tanker, inni vår egen kropp? Som forøvrig også er rammet på ulike kroppsdeler.

• At det er lite kunnskap i helsevesenet om LIS?

• At Sunnaas sykehus har fått i oppgave å være en nasjonal behandlingstjeneste for Locked-in-syndrom?

• At vi har spasmer?

• At mye nevrologisk er skadet: varm rygg, sensitiv hud, smerter i hæl

Jeg skulle ønske alle hadde ei uke med ei hånd til bruk, samtidig som man teipet munnen en uke!

Jeg opplever å bli sendt rundt forbi for å få korrekt hjelp.
Er det mitt ansvar som bruker av helsesystemet, eller er det kommunens ansvar? Eller er det politisk?

JEG BARE SPØR

NÅR DYSA IKKE TREFFER

Jeg blir plassert på do. Jeg sitter skeivt.
Jeg gjør mitt fornødne og setter på vanndysa. Den hersens strålen treffer på LÅRET. Å jeg blir irritert. Jeg kan jo ikke føhn nå!

Banker i veggen leeeeenge. Tørk/føhn i do. De hører ikke fordi radioen står på. «Slå den av da! Tenk sjæl», tenker jeg.

Jeg må peke og peke på dopapir, men veeeeldig vanskelig å forstå.

Åååå hikkollnjg:;(65/&&&!)(7789@90:/://–;6kr!

Å jeg kan ikke tørke meg selv,
image

Livet med ALS – paraleller

https://www.acheterviagrafr24.com/a-quoi-sert-le-viagra/ http://www.nrk.no/video/emne/Pål%20Eikrem/

TRAUME

Hva gjør en traumeutsatt i forhold til følelser/fornuft?

Skrevet av Anne, oktober

TRAUME

Å få en voldsom diagnose, er et traume. Å være et usikkert, barn er en traume. Å bli overgrepet, i flere plan, er et traume. Å gå gjennom en vanskelig fødsel kan være et traume. Å oppleve sykdom i nær familie kan være et traume. Osv.

Om ikke man ikke får hjelp/ støtte der og da, blir man et «offer». » jeg kan ingenting, jeg er dum, jeg er ikke verd noe, osv.»

HVORDAN HANDLE I EN KONFLIKT

Når det oppstår en situasjon/konflikt, blir man sint, frustrert og kan si og gjøre mye dumt. En traumeutsatt reagerer med frustrasjon og sinne og irritasjon og i den settingen, reagerer alle følelser og ingen fornuft. Det oppstår konflikt og den traumeutsatte blir gjort til syndebukk.

Det er fordi man handler i frykt og kan ikke se fornuften da. Mange ser fornuften og teller til ti, men det kan ikke traumeutsatte. De handler som sagt i følelsene og ikke i fornuften, føler seg angrepet og ikke forstått og er i en maktdemonstrasjon.

Helsepersonell bør kunne dette og handle deretter slik at den traumeutsatte får aksept for at dette er vanskelig. Og opptre noe mer empatisk og forståelsesfullt.

Jeg snakker av erfaring.

. Visste du at 1av 3 voksne med vanskelig barndom, overfører det til sine barn?
. Visste du at det er derfor militær som har opplevd traume, selv blir voldelige?
. Visste du at de fleste væremåter, er innlært?
. Visste du at for å bli «seg selv» består av å få frem egne verdier?

Man må i terapi.

VINTERMODUS

Hva jeg gjør prix du viagra før snøen kommer:

Skrevet av Anne, oktober

FORBEREDELSE
Nå er meiseboller hengt ut i min stamme som katten også klorer på.
Heftig og står å lurer på fuglene. Lurer. Myser. Før hun hopper til, men da har fuglen fløyet.

Jeg har gjort litt om i stua, slik at tegnebrettet kommer mer til rette. Rett foran vindu mot treet. Kanskje jeg kan få tegnet en fugl. Det hadde vært gøy! I vinter

Garderoben er skiftet til vintertøy, og jeg må ha mer….

Terrassen er vasket og kinesisk kirsebærtre er plantet i jorda. Nestemann får overta det fine, med ros blomster. Når jeg flytter.

Vinduene er vasket, innvendig og utvendig, det er ca 2 år siden. Jeg har
ikke sett ut.

Jeg må begynne å belage med til innesesong i 5 måneder. Vaktmesteren her skrev at jeg måtte skuffe selv. (Wath? , tenkte å sette plog på rullestolen).

Varmluftsovn er på og alle termostater til ovner er skrudd opp.

Te-lys er på plass.

Jeg har lyst på rødvin!

Nå er kakemann og julebrus kommet. Jeg har akkurat gaflet en i meg. Libermann. Nydelig. Etterpå skal jeg skylle ned med julebrus og druer.
Og litt walnøtter. Jeg er jo både sunn og ikke sunn.

Fuglene er alt på ballene. Ohoiiiii!!!!!

HVORFOR

Hvorfor?

Hvorfor skulle dette skje meg?

MEG!

Er jeg havnet i helvete? I helvete på jorda?

Jeg kjenner det brenner. Det BRENNER i helvete.

Jeg har lyst til å SPY! Vrenge sjela UT, slik at jeg blir forstått og får riktig behandling.

HVORFOR FÅR JEG IKKE DET?

Det må da GJØRES NOE?

Operer meg!
Send meg til ekspertise!
Tren meg!
Tro meg!
Respekter meg!
Gi meg riktig medisin!
Ikke gjør meg mer vondt!
Hold meg!
Hjelp meg!
Ros meg!
Ikke gi meg OPP!

Jeg orker ikke mer. Skallet. Masken. ELSK MEG, noen. Det var ikke jeg som gjorde det!

Tåredryppende avskjedsbrev, regndråper, buy-trusted-tablets.com ingen er like, skumring, tåke, slør.

Når skal det stoppe?

Jeg må dø med det.

Urettferdig.

Jeg misunner dere.

Gi meg en pekepinn

Hvordan skal jeg samarbeide der og da (best å få det ut med en gang-teorien)
Gi meg en pekepinn!!

Jeg sitter uten tavle eller iPad og peker og peker og peker. Og stemmen er borte Pga stresset rundt.

«Du får skrive det». Ja, selvfølgelig må jeg skrive det! » kom med skrivetavle» ! Tenker jeg inni meg.

Men litt bør de forstå.

Feks når jeg peker på dopapir.

Noen ganger står de med ryggen til og har ikke øye for hva jeg ønsker. Jeg har skrevet det, kjører bort, men står likevel med ryggen til.

Hvordan tror du som leser, jeg tar det? Jo, at jeg ikke er noe viktig.
Da blir jeg jo ikke glad!

Når de sier til meg at jeg har så fint tøy, gir jeg blaffen i det, det er bare utsiden. Tenk om noen kunne si: «du er så fin på innsiden». «Du kan», «du er unik» «vi lærer av deg».

Jeg har ikke sjangs i havet uten talehjelpemiddel få sagt noe der og da.

Jeg må skrive det jeg tenker, og da blir det etter hendelsen, ca 10 minutt, og de husker ikke hva det var engang. De sier bare » Åja hm jeg mente det ikke sånn.» Ikke noen form for samtale.

Det skjer hele tiden og om småting jeg før kunne kommentere med en spøk (og det gjorde jeg ofte, og med et smil på lur).

Jeg kan ikke spøke heller lenger, det blir ikke oppfattet, toneleie, trykk på ord osv. Jeg må finne meg i det. Og da blir jeg frustrert.

Det er ikke alle som har samme bagasje med seg. Noen har mye og andre har lite. Det er med å forme oss som menneske.

Når jeg da med en litt lei bagasje ikke får en måte å bli møtt på, blir det jeg som blir svarteper og den vrange. Som om jeg ikke har nok.

Det jeg tenker, er at rundt neste sving blir det glede igjen, selv om det er vondt der å da.

Av motgang blir man mulig litt sterkere for hver gang? Jeg gjør så godt jeg kan ut https://www.acheterviagrafr24.com/generic-viagra/ fra situasjonen, og det gjør sikkert alle, men det er JEG som må ha hjelp, og jeg er ikke nitti! Hohe

God søndag !

Morgentanker

En sådan god kaffe etter stell og strabaser på bad med pleier (som er forskjellige fra dag til dag), er frigjørende.

Når jeg merker at kroppen må ha piller og kaffi, kan det ikke gå fort nok.
13 piller og to vitaminer, plukker jeg sirlig opp fra Tallerkenen og putter i munnen. Det smaker dritt og må svelge ned med vann så spurten står.

I det siste har vi dog hørt snakk om at noen mediciner ikke engang virker! Hvem skal tro på? Jeg velger å tro litt på fastlegen og litt på forskerne. Så er jeg trygg. (?&),)krkr).

En med brie og en med servelatt (halve), inntas og kaffen står cialisfrance24.com for tur. Endelig alene og god morgen på tv (rene ukebladet).

Kaffi m m melk, sånn engelsk variant, nytes til fulle. Skulle vel egentlig hatt meg en kaffemaskin som jeg kunne håndtere selv og velge akkurat den jeg vil ha! Lurer på om de har det på hjelpemiddelsentralen. Jeg får jo gjennom papimølla og søke he he.

Når jeg flytter må jeg jo ha en sånn på mitt nye Strai kjøkken, fancy. Eller mulig jeg da bare har råd til kaffefilter?

Nå er Tor Endresen og co på tv. De begynner å dra på åra de også. Det oser erfart liv ut av de. Ikke akkurat favorittene mine, men greit nok til en kaffi. Jeg møtte faktisk Rune Larsen i Oslo og han var like blid og høflig sa hei til meg. Ikke noen nykker der. De er igrunnen gode musikere med fine tekster, så det skal de ha.

Nei, nå får jeg se Mer tv og vente på lunsj kl 1300 og få en ny kaffi.

Lurer på om det er melka eller sjokoladen som lager sånn «fleskering» rundt magen?

Blupp lol

Ett godt råd:

Jeg fikk ett godt råd i går:

Du må samle på de gode minnene.

Litt sliten etter et voldsomt krasj m pleier hvor jeg selvfølgelig ikke blir forstått og de skjeller og nekter å gjøre oppgaver. Blir jeg slått i bakken av et voldsomt sinne og frustrasjon og flashbacks fra noe som lignet fra før.

Det sier meg noe om at jeg har samlet på de negative tankene og glemt de positive.

Jeg vil lage meg en sekk hvor alle gode minner legges oppi. Så kan jeg løpe orientering oppi der å finne en post som er et godt minne.

Jeg kommer https://www.viagrapascherfr.com/sildenafil-prix-belgique-usa/ nok til å ha hode oppi der mye, og tenke/vite at det vonde vil profesjonelle ta seg av.

Helsesystemet må forandres, og også ta seg av det mentale og ikke bare gi meg klær og mat. Det må samhandles der det går (vi med normalt hue og følelser) og ikke bare være brukere, men mennesker .

«Jeg snakker ikke om sånn med mine brukere» fikk jeg høre av ei, da jeg brakte noe på banen. Hvem skal jeg prate med da? Om litt intime ting. De skal jo være helsearbeidere. Og naturlig å spørre dem, og stole på dem.

De må jo gi meg sjangs til å forklare, men de står med ryggen til, og er tunghørt.

Jeg prøver meg på sekken. En fin rød sekk (nå så jeg for meg pappas oransje m ryggstøtte) den var stygg og skitten, men min fars følgesvenn.

Det ble et godt minne som jeg tar med å kan tenke på.

Han var temmelig sporty.

Mitt livs kjærlighet

Teo ble fraktet fra Oslo i fly med meg i en bag. Satt under setet. Han er en Engelsk Springer Spaniel. Her er han som valp. Vi gikk turer og han var veldig energisk. Noen ganger stoppet han og tenkte. Hm. Hvilken vei tro? Jeg kalte han filosofen da…han er nok det ennå, 8 år gammel, tror jeg. Han måtte ompålasseres når ulykka skjedde.

Teo mistet jeg, barna mine, huset mitt, jobben min, venner,osv.

Teo har det godt nå på gård sammen med masse dyr og flinke folk. Han er nok Bestefar for de fleste.

for meg var han ikke bestefar, men min venn, min turvenn.

 

Vi trente jakt, blodspor, lydighet. Og han besto godkjent jaktanleggsprøve. Vi trene på måke i vann som han skulle appotere. Så mye gøy, har jeg mistet. Turer og reiser og samlinger og venner som var like opptatt av engelsk springere.

 

det var livet for meg. Nå sier ungene at jeg må jo få meg en servicehund! Som henter posten og drikke og henter mat i kjøleskapet og sjokolade.

Litt fingerspråk og gå fint v siden av, så fixerk vi det med godbit og ball. Da hadde jeg måttet ut og gå tur hver dag opptil flere ganger, jeg kunne sittet i Felleskjøpet dress 🙂

det hadde vært no!

image

I natt jag drømde

I natt drømte jeg noe rart. Jeg var bli smellfeit og så ut som en X i fasongen.
Jeg hadde lyseblå kjole og litt englevinger.

Det må fremheves at det går mye sjokolade inn, for tiden. Har hørt at det er normalt for oss i femtiårene med PMS. Flesket henger ut under Bh og magen er diger. Det er noe som heter overgangsalderen, og jeg har visst to egg igjen.

Det er jo bare sånn kvinner i femtiårene kan fatte vi må gjennom. Guttaboys har ikke pipling om hvorfor vi skriker og hyler for en bagatell.
Vi er ikke goe, vi er forvandlet til et monster. Og det kan vare leeeenge.

Jeg tenkte at jeg måtte finne ut av hva disse tegn betydde

Slo opp i drømmetydning:

Fedme: lykkelig liv og et bekymringsløst liv.
X: Nær målet
Engler: trosretning, livsstil, en endring til det bedre
Blå: sannhet, ro, følelser, søvn, renhet og en hel haug med superlateter.

Hva er nå dette?

Den som følger med, får se hva jeg drømmer neste gang!

image

Dikt 9

MASKEN

Under masken
skjuler det seg noe
maskeradeball eller
stumme hyl?

Klaustrofobiske
tanker og følelser
i et fengsel
bak et stengsel.

Sårbarhet, gjennkjennelse
hjertebank
avslørt, naken,
gråt og blod
som om det var naturlig.

Det er over nå
masken https://www.acheterviagrafr24.com/viagra-prix-en-pharmacie/ er av.
Og bak ligger sjelen
og sannheten
og barnet.
Og det blør!

Jeg var ikke frekk altså

image

Etter å ha sittet inne i sommer og blitt sky og livredd for folk (kunne tro det var elg), kjørte jeg ut og bestemte meg å ta «runden». Det var mye folk ute.

Jeg bare kjørte. Opplevde omgivelser på nytt og så det http://acheterdufrance.com/ var jo nesten vår! Det spirer og gror og engene er grønne!

Med brillene på snei ville jeg lenger. Opp til topps i lysløypa der jeg backet litt, men har jo øyan i nakken. Litt hulter til bulter og litt spinning og snørr og tårer (sånne en får når en kjører fort på ski/sykkel). Opp kom jeg, og satt meg i sola og bare «var».

Jeg kjørte ikke lenger, det var et digert skritt i dag. Har vært rundt før, men godt å ha noen med til å plukke opp det jeg mister og har med kaffi.

Jeg er i en unik situasjon der jeg er avhengig av folk, som både ser meg, forstår meg og har tid…. Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan det er å sitte å si ting inne i seg, og bare ta imot. Jeg kunne ønske at noen teipet munnen i ei uke bare for å sjekke hvordan det er.

Det er tortur og burde være opplæring i helsesektoren for de som har med mennesker som er klare hue, å gjøre.

Men jeg klarte meg selv i dag, selv om jeg bare durte forbi kjente i bakken!

Jeg var ikke frekk altså.

Å tørre

Jeg fortsetter å skrive!
De kan ikke ta fra meg den gleden
Tross alt

Nevner ikke navn
Skriver ikke gjenkjennende
Viser ikke misnøye
Men er misnøyd i mye

Å ikke komme ut
Å ikke få fysio

Å bli sett på den som ikke samarbeider
Det er bedret seg, og er fornøyd
Men smiler ikke til alle
Jeg har ikke noe å smile av

 

Alle de som kjenner meg
Vet at å nekte meg
Er som å krenke meg

Takk for utrolig bra støtte!

«Når vår hjelp blir krenkende»

(Skrevet i Fædrelandsvennen)
Min venninne I.M Aase

Anne 🙂

(Nora i et dukkehjem, Ibsen)

Rett deg opp du raske gutt

Jeg må få en bedre holdning. Jeg ser det selv og både fysio og rullestolforhandler sa det. Under beina har jeg hatt pute. Da kan jeg få spissfot, som det visstnok heter,

Nå lærte jeg meg hvordan rullestolen kan brukes til ål plassere føttene godt inn på fothvilere, og på den måten få daglig bøy i ankelledd.

Samtidig vill jeg reise ryggen mer opp i sittende stilling.

Jeg har ikke hatt det godt mentalt og nærmest ligget i stolen!

Om jeg klarer å holde føttenes holdning ihvertfall til kl 1700, er det bra. Da kan jeg ligge litt med beina høyt og «hvile». Svitsje på tv eller lese eller fb ellerannet latskap.

Så får vi se om jeg klarer å holde meg til dette, eller om jeg igjen faller for fristelsen å «ligge» som et dvask å spise sjokolade og være sur.

Det er klart det gjør noe med det mentale/psykiske og verdisettet på seg selv.

Det merker iallefall jeg!

Holdning: «rett deg opp gutt»

Have You Ever felt…

Kan du ikke gå, mamma?

Kan du ikke gå, mamma? Sa en av døtrene mine, og fortsatte i leken sin i treningsstudio på Sunnaas sykehus. Jeg var parkert oppe i «gåmaskinen» med sele på. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men det sitter som spikret fast nå.

Jeg skulle gå, og hele gjengen fra Kristiansand skulle se på meg.

Jeg gikk og gikk og tredemøllen rullet og rullet. 5 meter. Det var rekord da. Jeg var lenket i selen og den gnagde i skrittet.

Det stikker i hjertet og tårene flommer, når jeg tenker på det.

Hva forstår et barn? Mammaen sin kunne ikke gå? Var det ingen som hadde fortalt det?

Det må da ha vært et sjokk, og jeg kan tro hun trodde det bare var en liten stund. Nå kan hun ikke huske meg som gående mamma.

Jeg får så dårlig samvittighet! Magen knytter seg og må helst ikke tenke på det. Men det rare er at JEG får dårlig samvittighet. Som å såre noen til det ytterste. Jeg vet det ikke var min skyld, men som forelder vil en ikke at barna skal ha det vondt.

De har selvfølgelig hatt det vondt!

Stakkars små, så tapre.

Jeg måtte bare si det!

 

 

Hypokonderen

Jeg har varme i ryggen. Noe veldig av og til. Det kommer å går.

Jeg sitter i rullestolen inntil ryggen hele tiden, men jeg har lår og bak også plassert i stolen, og de er ikke varme.

Ingen skjønner hva dette er. Uavhengig av når tabletter tas, så det har ikke noe med det.

I sommer kjente jeg det ikke.

Jeg har spurt lege, fysioterapeut, lest på nettet, men har ikke funnet noen årsak.

Det er som å ha ei varmematte på ryggen. Ca 50 grader.

Jeg tenker om det kan være noen som tenker på meg eller at ryggsøylen og det rundt er i ferd med å friskne til. Men det har vart ett par år nå.

Det må være noe med blodcirkulasjonen, men hva da? Kan ikke være den eneste i verden som opplever dette ? Er det noe med været?

Er det noe med PMS eller overgangsalderen ? (Hetetokter på ryggen liksom).

Er det vingene som kommer ut? Eller Karlson på taket-propell?

Mens jeg funderer på dette alvorlige temaet, kjenner jeg intens varme utover armer også, litt på baksiden. Jeg er så «kårni» at jeg funderer veldig på dette. Og dagen går – ennå en dag.

Godt legen kommer om noen dager – han synes jeg er ennå mer «kårni».

Jeg er nok litt hypokonder 🙂

 

Nakkestøtten

Jeg har så vondt i nakken i dag.

Pleiere skrur å skrur på nakkestøtten, men gir opp.
Vaktmester i kommunen er kontaktet og purret på. Hvorfor sitter jeg her ennå med vondt i nakken?

Systemet er slik.

Jeg har to nummer selv, men ingen har spurt meg så jeg lar vær å si noe.

Jeg må ha NY!!

Hvorfor er det ikke service på rullestol hvert år? Eller halvår? ( jeg tror det er hvert 3. År).

Pussig, når det er noe som man bruker hver dag. HELE dagen…

Vi bruker puter og håndkle til å støtte opp nakken.

Har de brukt opp budsjettet?

IMens blir jeg sittende her med vond nakke, som gir utslag i arm og fingre og HUMØR, men det driter de i.

Jeg skulle hatt en mann som kunne massere meg og gjøre allverdens herligheter og løftet meg når jeg ville ligge på sofaen og laget sjokoladekake, og boller og smuthis og muffins til meg.
Lurer på hvor lang tid det tar…… Altså å få ny nakkestøtte

 

Søndagshvilen :-)

Dikt 7

LIVET er både og –
sies det

Både sannhet
både løgn –

Både glede
både sorg

Både tillit
både mistillitt –

Både kjærlighet
både lengsel –

Både begjær
både hat –

Både tro
både tvil –

Bådr miskun
både misunnelse –

Både latter
både gråt

både gavmildhet
både grådighet
31.10.13 Anne Tove Kimestad

Jeg er høysensitiv og B menneske og kreativ og humorist

Annehttp://www.trondhaukedal.no/her-er-boken-om-hoysensitivitet/

 

http://www.klikk.no/helse/doktoronline/psykiskhelse/article846257.ece

 

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Høysensitivt_menneske

 

Mye av «kollisjoner» med mennesker og pleiere kan oppstå her. Jeg er fintfølende og sanser stemninger.

Er det lov?

Er det lov å si stopp?

Er det lov å si stopp av og til? Stopp verden, jeg vil av?. Er det lov å sykemeldt seg selv, selv om man er ufør?

Er det lov? For noen stakket uker? Å ikke bli stilt krav til.

Og bli møtt med omsorg og empati? Å rett og slett ikke gjøre noe? (Jo, drikke kaffi).

Jeg trenger det, men vet ikke om det er lov?

Hva om loven var slik at det var lov?

Kult.

Å ikke være sterk, å ikke leve opp til andres forventninger, å ikke føle krav, å ikke føle frustrasjon eller smerte? Å bare drikke kaffi og spise sjokolade?

Dere som er yrkesaktive kan «gå på en smell», å bli sykemeldt.

Oss uføre og pensjonister og frivillig arbeidsløse og ufrivillig arbeidsløse, tiggere og husløse, hjemløse, narkomane, alkoholikere. Alle oss «tapere», kan vi gå på en «smell»? Vi er jo på en smell likevel?

Er DET lov å si stopp i lovens lange arm???

Vi betaler skatt.

Stopp etter stopp etter stopp, byggesteiner oppå hverandre, JEG VIL AV KARUSELLEN OPPÅ KARUSELLEN!!!

Jeg blir bedre men bare vent litt –

Papirposen

Jeg sitter å venter. Hver dag, ut inn. Hva venter jeg på? At pleiere skal komme å stelle mat til meg?, at de skal hjelpe meg på doskåla?

Jeg venter på hva da ???

På jula?
På noen som kommer med kuren?
På venner?
På noen som tar meg på alvor?
På hotel Cæsar ?
På Gud?
På mirakler?
På kjærlighet?
På toget?

Jeg satt meg ut i dag. Solen skinte og varmet. Snart er det skikkelig høst. Venter jeg på den?

Det slo meg at jeg ikke så noen verdens ting. Fikk solen i øynene.
Fakta er at jeg ser ingenting uansett. Det er som en brun papirpose dras ned over hodet på meg. Eller et slør foran øynene. «Plastposen» med Jon Skolmen i hovedrollen, var da festlig. Så mye gøy med bare en plastpose!

Jeg kan jo ha det gøy under min papirpose. Jeg er alene der med mine tanker og humor. Jeg snørper igjen og lar ingen få se meg. Mitt ansikt, mine øyne, jeg kniper dem hardt, hardt igjen, for å ikke se realitetene.

JEG BLIR IKKE BEDRE ENN DETTE!

Litt, kanskje. Det er jo håp i et hengende snøre.

Jeg kan tenke. Jeg kan føle. Jeg kan røre på meg. Jeg kan se. Jeg kan høre. Jeg kan ikke få bort den vepsen som surrer rundt meg fordi jeg har spist smågodt klokka tre. Det er straffa.

Ja til alt det jeg venter på. Livet går sin gang, mens jeg venter.

Løper etter og roper v e n t på m e g………!!

In the morning

Sinnataggen (av og til)

Du har ikke lært noe om denne sykdom. Jeg er helt normal inni her, noe du ikke gir uttrykk for. Det går da an å tenke hva du selv ville tenkt i en sånn situasjon. Ikke er jeg 90 og ikke er jeg 5. Jeg er 49!! Og tenk deg å være innestengt i en kropp som ikke fungerer og dere ikke engang forstår at jeg har tømt tarmen,l det er jo bare å se i do!!!! Eller at fingerspråk som «ned» med fingeren, som betyr NED, er min mulighet til å gjøre MEG forstått!!! Man blir temmelig forbanna og sint og det eneste man kan gjøre er å gnisse tenner og å gråte. Så et det bare » uff A meg» å høre. Jeg har depresjon og er ikke opplagt til sånt vas på morgenen.

 

De som ikke behandler Bucuresti meg som et vanlig menneske gidder jeg ikke svare pent. Dessuten kan jeg bare nikke. Å gå midt i en samtale er makt overgrep. Jeg vil bli ferdig. Fisken var seig ( for lenge stekt).
Jeg sitter ikke herk å smiler som di som er 99. De er sikkert takknemlige. Jeg er ikke. For vi har ikke kjemi. Hvis du vil bli behandlet med respekt må du Gi meg meg respekt og ikke oppdra meg som om jeg ikke kan være hyggelig, eller bare gå som du gjorde. Klagen fra fylke sier at jeg skal vises respekt og empati som betyr innsikt. Det er vedtatt og jeg har nok av tid å bruke dere. 8 timer om dagen er vedtatt.

 

fhhji@kr6/23kr)(?!kr:;5688!),,,,!!!!!

Jeg har elleve tanker i hodet

Jeg har elleve ting i hodet.

«Det har toppet seg», sier man. «Det er fullt». «Det renner over».

Hva er dette? Jeg undres litt på det. Er det tankekaos eller følelseskaos?
Er det PMS eller helt normalt?

Jeg har sikkert tjue forskjellige tanker på en gang og det går rundt.
Hvor mange følelser har jeg? Jeg har lært at vi har fem grunnleggende følelser. Det er sinne, frykt, misunnelse, sorg, kjærlighet.

Å klare å plassere hver tanke i en «bolk» er umulig. For meg er sinne mest fremtredende.
Jeg er sint på hvorfor jeg ikke kan gå. Jeg blir sint på hvorfor jeg ikke kan snakke.

Hvem gir jeg skylda?

Det er jo ingen som har skyld!

Men det går «utover» andre.

Jeg må da akseptere at det er sånt som skjer og man er «uheldig». Man hadde bare ikke trodd det ville skje meg. Man er jo nokså «koko», å ikke se livets realiteter. DET ER JO LIVET.

Lev i NUET, prøv så godt det lar seg gjøre. Carpe Diem. Skriv det på en stor plakat og heng den opp rett foran nesa ved senga eller på badet!!! CARPE DIEM!!!!!

Legg det bak deg, det vonde, når du har bearbeidet det, å gå videre, LEV.

Jeg håper vi overlever.

 

 

 

Å legge noe bak seg

Å legge noe bak seg

Jeg har aldri forstått det med «å legge ting bak seg, og gå videre «. Jeg har drevet å dyttet på disse tingene og haugen av stein har blitt større og større foran meg.

Det er tungt å dytte, samtidig spinner man i grusen. Man blir sterk, men ikke «riktig»sterk», heller utmattet og lyst til å gi opp.

Her om dagen fikk jeg beskjed om å legge noe spesifikt bak meg.

Jeg oppdaget at «alt» har jeg dyttet foran meg. Alt fra barndom, forhold som tok slutt, sykdom osv.

Å gå å slite med dette, kommer jeg ingen vei med. Jeg bare «spinner» rundt min egen akse.

Nå fikk jeg dette bildet av hva som skjer, og det lærte meg at jeg må legge tingene bak meg å gå videre mot positivt lys.

Jeg kan ikke tenke på «det som var før», hele tiden. Slik det har vært, har hjulpet meg til å få innsikt og erfaring.

Jeg kaster disse steinene bakover å går videre tomhendt og lett og ser hva som skjer, når jeg engang blir rammet igjen på ulikt vis. Da kan det være til hjelp.

Så hvis dere ser små steinhauger rundt forbi, er det bare jeg som har gått der å «kastet» de fra meg litt etter litt. Det er rester av opplevd liv.

Hva som skjedde

slag

 

Slik var jeg før

Jeg var en ressurssterk dame, mange jern i ilden. Jeg var opptatt av sport, var en actionorientert person, hadde jakthund, to barn, hus, jobb på universitetet, malte litt, spilte litt piano, dro til fjells, dro til sjøen og havet, hadde mange venner, stor omgangskrets, gikk på turer, elsket naturen, var med i revyer, hadde humor, rett og slett en aktiv dame på 43 år. Siden jeg skulle få dette slaget, må det ha vært en grunn fra oven, tror jeg. Kanskje jeg rett og slett skulle finne ut av hvem jeg ”egentlig” var, i dette kaotiske samfunnet. Kanskje jeg rett og slett skulle skrive bok. Dere lesere bestemmer om det er godt nok, ”man skal jo ikke tro man er noe”. Jeg velger å tro at hvert enkelt individ på denne jord, ”ER noe.

slaget

Plutselig, etter 14 dagers hodepine og to legebesøk, (de sa det var stresshodepine, og ga meg noen piller), sa det PANG. Det var en lørdags morgen, og jeg sto opp, mine to barn var hos faren (jeg er skilt), og hunden min Teo, lå og sov.

Som vanlig må jeg ha tatt på noe tøy, gått ut på verandaen, og tatt en røyk, og så blitt svimmel. Vel inne på stuegulvet ved peisen, forsvant alt blod og jeg ramlet ned på gulvet. Jeg må ha fått tak i mobilen, og trykket og trykket på navn, for å ringe venner, men ikke funnet frem. En engel må ha hjulpet meg på bena og ned trappa, fått på meg jakke, støvler og hundebelte rundt livet, og koblet til Teo.

”Ned til naboen”, husker jeg at jeg tenkte. Teo dro, og plutselig datt jeg i grøften. Men nei, Teo dro, han ville nok ned til tispa hos naboen. Jeg må ha gått til dette huset, for jeg husker at jeg ringte på døra, og så sank sammen, og at hun kom ut.

”Hva er det?” ropte hun. Hun ropte på mannen, som bar meg inn på sofaen. Jeg husker hun sa, ”Ring sykebil! Gå opp med Teo!”

Jeg lå i en døs på sofaen og var helt slapp. Ambulansefolk kom og prøvde å sette meg opp ”Hallo er du der?” spurte de. De tok meg under armene ut, og la meg på en båre og inn i ambulansen. ”Kan du sette deg opp? Hva heter du? Har du drukket? Tatt narko? Sitt nå opp!” sa de.

Jeg ville bare ligge og var langt vekk. Jeg tror jeg sa nei!

Etter ca. 5 km sa han ”sett på sirener, full fart!”, Da må jeg ha slokna litt. Jeg husker ankomsten på sykehuset, og jeg husker at hun som var med satt på en stol, og sa: ”Jeg kjører hjem”. ”Vi snakkes.” Jeg tviholdt i hånden hennes da hun gikk…

Så var jeg alene.

Da vi passerte ei dør, døde jeg.

Jeg var helt vekk på det tidspunktet, så jeg husker ikke noe, men jeg vet at jeg ble fløyet i helikopter til Rikshospitalet i Oslo. Jeg

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Om meg:

image

Hei, jeg heter Anne og er 49 år.

 

jeg er født og oppvokst i Kristiansand og bor litt utenfor bykjernen. Jeg har 2 barn på 16 og 20 år.

 

I 2008 fikk jeg plutselig et hjernestammeinfarkt og det snudde alt på hodet, både for meg, mine barn og de rundt meg.

 

tiden etterpå, med mitt locked-in-syndrom, har vært tøff for meg, mine barn og de rundt. Mine barn måtte bo hos sin far, og jeg bor i en leid leilighet. Jeg sitter i el.stol og har mistet evnen til å prate. Mye er trent opp og praten kommer frem når sjelen min har  det godt.

jeg begynte å skrive da jeg var såpass i høyre hånd at jeg kunne traktere en ipad

nå er det blitt en blogg der jeg legger ut informasjon og g annet som jeg har skrevet, basert på mitt liv, og noe fantasi. Bruker mye humor og selvironi, blandet med alvor og skjemt.

 

Jeg ønsker min erfaring når ut, og kan hjelpe andre i lignende situasjon.

Skriv gjerne til meg i kommentarfeltet og husk å «like», da blir jeg motivert å glad. 🙂

hvis noen vil sende Mail kan dette gjøres på atovkim@online.no.

 

 

mvh

Anne 🙂

have A Nice day!

 

 

 

Å ikke kunne snakke

Jeg skal prøve å forklare hvordan det er å ikke kunne snakke.

Først og fremst er det frustrerende. Og jeg blir asosial (kan jo ikke bare gå til naboen å ta en kaffe, eller «hei» på butikken. Jeg blir isolert og utvikler sosial angst. På avstand (på fb) kan jeg være morsom og ha det gøy, og det er oppriktig ment.

Å ikke kunne snakke er som å være i fengsel med gitter foran bare med hendene stikkende ut og ha munnbind. Det er et enormt svart tomrom.
Som å miste en man er glad i.

Jeg snakker jo litt nå, men stemmen vil likevel ikke alltid frem. Da blir det misforståelser som igjen fører til at kroppen stivner og jeg blir sint.

Mimikken blir deretter, og ser ut som om jeg er sur, men når jeg ikke snakker, blir de musklene også slappe, dessuten har jeg lite å smile av. De gangene jeg føler meg «sett» og forstått, og humor kommer frem, ler jeg så at jeg nesten mister pusten. Etter en slik økt, kommer pratingen mye bedre fram. Så man kan si at magemusklene må «varmes» opp først.

Jeg ser for meg «skrik» av Munch, åpen munn og ingen lyd. Ren tortur. Alle kan jo gjøre hva de vil med meg, for jeg kan jo ikke snakke.

Det føles nedverdigende, ikke noe tess, ikke klok, ikke som menneske lenger, mer som et problem og utskudd. Nå vil dere si at det er opp til meg hva jeg føler. Og ja, det er det jo. Derfor gjør jeg alt i min makt å holde på drømmen om å en gang bli frisk nok. Akseptere der jeg er nå, og se hva morgendagen bringer.

🙂

 

Trening/rehabilitering

 

Som sagt tidligere, ble jeg fratatt kommunal fysio for 3 år siden. Jeg visste det var mer å hente opp i meg, så for 1.5 år siden måtte jeg se meg nødt til å finne en privat fysioterapeut som kom hjem.

Som en bønn ble hørt ble det tilfeldig tipset om en som ville komme hjem til folk å være fysio. Jeg skrev til ham og den 2.1.13 begynte han her ca 3 g i uka, og gikk ned til 2. Jeg måtte tross alt betale selv for denne Opptrening, men det er verdt det!

vi ser stadig utvikling og jeg står med hjelp av han nå, bøyer meg ned fra side til side og fremover og tar i gul eller tar opp flaske og reiser meg opp igjen. Han sikrer så jeg ikke går i gulvet. Satt på ball og øvde på balanse. Venstre arm blir tøyd og bøye og fingre utstrekt, og jeg beveger fingre da.

Så alt er mulig!

 

Takk til ham.

 

beina løfter jeg selv nå. Blitt sterkere i lår. Og kan bøye tærne mye mer. Så det hjelper med verdagslige ting å utføre selv å. Det må til.

 

hi ho

 

 

Pleierne har fått i oppdrag å åpne hånd hver dag og løfter venstre arm opp i 180 grader og jeg skur ned igjen med motstand, ca 10 ganger. Jeg får noe vondt i skuldra av det, men har blitt sterkere av det og mye mykere i fingre. Pleierne er ikke fysioterapeuter så jeg tar det som regel med fatning. Sånn er nå det kommunale system. Ingen fysio å få, man må nok betale for å få litt action!!

HELSE

Å få et locked-in syndrom er individuelt. Alder, om man var trent osv.

jeg var forholdsvis ung (43) og rimelig trent. Hjernen

 

er delt i to og jeg ble først helt totalt lam. Så begynte rehab og høyre side satt i fokus. Det ble ikke gjort noe med venstre. Nå kan jeg både løfte høyre bein og har gjenfunnet signaler til venstre arm. Man må trene og trene. Noe av talen er også tilbake, men har slapt ganeseil, så vansker med S,R,K, T, osv, altså konsonanter.

 

jeg har dessverre ikke logoped nå, men håper jeg får, og tar fatt på nye øvelser nå, som passer til hvor langt jeg har kommet. Stemmen henger sammen med min Dagsform og det som skjer rundt meg. Det må balanseres.

 

alt innvendig ble også lammet. Mage, fordøyelsessystemet, rygg, og det mentale, selv om alt er kognitivt supert. Det medfører mediciner for fordøyelsessystemet , for total inkonsistens, det mentale, spasmer, blodfortynnende og for spasmer og smerter.

 

som kjent er alle slagpasienter veldig emosjonelle. Også jeg. Kontrollen på om man ler eller gråter er helt normalt. Jeg kan le midt i en begravelse. Jeg er heldigvis blitt mye bedre på disse områder nå. Verst i begynnelsen.

 

humørsvigninger er også helt normalt etter slag. Det kan endres på timen for meg. Likevel babler de om at jeg MÅ ta meg sammen, jeg må tross alt ha hjelp!

 

mange blir nok isolert fra omverdenen fordi ingen orker å være isammen med en med store humørsvigninger. Venner forsvinner og som meg, har jeg ingen familie som støtter opp. Man kan utvikle angst, angst for å gå ut, ensomhetsfølelse og tanken på å gjøre det slutt på all lidelse. Humoren har nok reddet meg, men har kjent og kjenner på disse tingene. Det er helt naturlig at dette er et stort traume med store endringer i livet.

 

Man kan se godt ut, men inni er alt et kaos. Bivirkninger av mediciner pluss svimlende hode er ikke akkurat gøy. Den som vil kan prøve,

 

ellers er humør på topp, ser fremgang, og er ukuelig på å nå mitt mål: å bli frisk! Det kan ta 5 år til eller 15. Alt er mulig og man må ikke sette seg til og vente. Gjør noe selv for at du skal få det litt bedre, dag for dag.

 

er nok inne selv i en depressiv periode nå. Det kan ha sammenheng med skifte fra sommer til høst. Jeg håper på det.

hiv å hoi

anne

 

 

 

 

En helt vanlig dag

 

I dag er det grått og litt yr. Kommer visst mer regn. Ca 20 grader.

 

jeg er så lei av å våkne opp til nok en kropp og høyre arm som en sover. Kan ikke få på briller, slå av alarm på imagetelefon, finne områdekontroll som åpner døra, før 5 minutter er gått, og alarmen piper…..

ny pleier som ikke har vært her på lenge og må læres på nytt. Jeg skjønner ikke hvorfor de sender sånne hit som er sprudlende og spør om alt. Hun har tross alt vært oppe siden 7! Og der ligger jeg, trøtt å sur og ennå ikke fått mediciner for å fungere. Så er det å peke seg gjennom alle rutiner med heis og så sitte riktig på do, og det er ikke lett for de. Jeg peker og peker og peker også  mot dkrivebretter. » hæ». Får det til slutt og peker bokstav for bokstav gjennom hvordan heisen skal stå. Det samme gjentar seg ved vasken. Da skal de hjelpe å vaske og kle meg oventil. Da er jeg sliten og orker knapt nikke når de spør om noe. Er bare oppgitt over at ikke det er bedre kompetanse hos de som liksom skal hjelpe. «Løfter du armen,, og hun peker på venstre som jeg ennå ikke kan løfte. Det er meg ubegripelig at noen ennå ikke vet at den er lam. Kan nå sku nedover, men ikke oppover!

 

som dere sikkert skjønner er humøret i dag å laber. Nå regner det, men kroppen er faktisk ikke stiv av været, det er nok varmen som gjør det.

 

Nå jeg fått lunsj med fersken og cola, he he.

 

 

Dikt 1

Til Jesus
Fra Anne Tove
God jul !

Gratulerer med dagen!
Ja, nå er du blitt 2013 år!
Litt av en bragd, og for en spreking.
Jeg har fulgt med på sidelinja,
Sånn litt passiv tilskuer.

Har forstått at du var litt av en type!
For en smerte og frustrasjon
du må ha følt!
Men du var ukuelig mot din far
Og tok han i forsvar!

Og så måtte du pines og dø!!
For vår skyld!
Det må jeg ta av meg hatten for
(Som jeg ikke har, men har lue ;-))

Du er større enn di største
Filosofer og mektige menn og kvinner på denne jord
Ever!
Større enn Picasso og Bach og Bethovenog og «the pope».
Jens Stoltenberg og Erna, blekner..

Du gjorde så mye her på jorda,
Og gjør ennå og er blandt oss,
Hele tiden.
Jeg lurer på om himmelen er oppskrytt
Og at det gode vi opplever her med hjelp fra deg,
er himmelen!!!:-)

Uansett,
Takk for meg, og måtte du få en alle tiders dag i morgen!
Det er en heil hau som feirer deg, med mat og trær i stua!

GRATULERER MED DAGEN!!!!

Mvh atk

Ps: jeg håper jeg får et godt liv i gave.

SKÅL!!

Hva er locked-in-syndrom – litt info

 

Skade i hjernestammen – locked-in-syndrom

Brukes når noen har en spesifikk skade i hjernestammen. En person som har locked-in-syndrom er både våken og bevisst, men kan ikke gi respons fordi hele kroppen er lammet. Personen kan ikke svelge eller snakke, men syn, hørsel og evnen til å tenke er intakt.

Tilstanden kan blant annet oppstå som følge av en hjerneblødning, blodpropp, en traumatisk hjerneskade og medisinsk overdose, og således er ikke personens kognisjon påvirket. Personen utviser innsikt i og forståelse av sine omgivelser og av situasjoner

Boka ”Dykkerklokken og sommerfugler” ble skrevet av en som ble rammet av locked-in-syndrom. Den beskriver opplevelsen av å være fange i egen kropp, og de tankene man da får. Er blitt filmatisert.

ca førti personer i Norge nå, 8 har fått tale tilbake.

 

(Tatt fra Sunnaas definisjonen på hjemmesiden til Sunnaas sykehus.)

Hei, verden!

Om megVelkommen til min blogg! Dette innlegget er mitt første innlegg.

 

image

© 2017 Mitt liv med LIS

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Hjemmeside, Nettbutikk og web design fra Lykke Media AS | Server fra PRO ISP
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.