slag
Slik var jeg før
Jeg var en ressurssterk dame, mange jern i ilden. Jeg var opptatt av sport, var en actionorientert person, hadde jakthund, to barn, hus, jobb på universitetet, malte litt, spilte litt piano, dro til fjells, dro til sjøen og havet, hadde mange venner, stor omgangskrets, gikk på turer, elsket naturen, var med i revyer, hadde humor, rett og slett en aktiv dame på 43 år. Siden jeg skulle få dette slaget, må det ha vært en grunn fra oven, tror jeg. Kanskje jeg rett og slett skulle finne ut av hvem jeg ”egentlig” var, i dette kaotiske samfunnet. Kanskje jeg rett og slett skulle skrive bok. Dere lesere bestemmer om det er godt nok, ”man skal jo ikke tro man er noe”. Jeg velger å tro at hvert enkelt individ på denne jord, ”ER noe.
slaget
Plutselig, etter 14 dagers hodepine og to legebesøk, (de sa det var stresshodepine, og ga meg noen piller), sa det PANG. Det var en lørdags morgen, og jeg sto opp, mine to barn var hos faren (jeg er skilt), og hunden min Teo, lå og sov.
Som vanlig må jeg ha tatt på noe tøy, gått ut på verandaen, og tatt en røyk, og så blitt svimmel. Vel inne på stuegulvet ved peisen, forsvant alt blod og jeg ramlet ned på gulvet. Jeg må ha fått tak i mobilen, og trykket og trykket på navn, for å ringe venner, men ikke funnet frem. En engel må ha hjulpet meg på bena og ned trappa, fått på meg jakke, støvler og hundebelte rundt livet, og koblet til Teo.
”Ned til naboen”, husker jeg at jeg tenkte. Teo dro, og plutselig datt jeg i grøften. Men nei, Teo dro, han ville nok ned til tispa hos naboen. Jeg må ha gått til dette huset, for jeg husker at jeg ringte på døra, og så sank sammen, og at hun kom ut.
”Hva er det?” ropte hun. Hun ropte på mannen, som bar meg inn på sofaen. Jeg husker hun sa, ”Ring sykebil! Gå opp med Teo!”
Jeg lå i en døs på sofaen og var helt slapp. Ambulansefolk kom og prøvde å sette meg opp ”Hallo er du der?” spurte de. De tok meg under armene ut, og la meg på en båre og inn i ambulansen. ”Kan du sette deg opp? Hva heter du? Har du drukket? Tatt narko? Sitt nå opp!” sa de.
Jeg ville bare ligge og var langt vekk. Jeg tror jeg sa nei!
Etter ca. 5 km sa han ”sett på sirener, full fart!”, Da må jeg ha slokna litt. Jeg husker ankomsten på sykehuset, og jeg husker at hun som var med satt på en stol, og sa: ”Jeg kjører hjem”. ”Vi snakkes.” Jeg tviholdt i hånden hennes da hun gikk…
Så var jeg alene.
Da vi passerte ei dør, døde jeg.
Jeg var helt vekk på det tidspunktet, så jeg husker ikke noe, men jeg vet at jeg ble fløyet i helikopter til Rikshospitalet i Oslo. Jeg
