Etter å ha sittet inne i sommer og blitt sky og livredd for folk (kunne tro det var elg), kjørte jeg ut og bestemte meg å ta «runden». Det var mye folk ute.
Jeg bare kjørte. Opplevde omgivelser på nytt og så det http://acheterdufrance.com/ var jo nesten vår! Det spirer og gror og engene er grønne!
Med brillene på snei ville jeg lenger. Opp til topps i lysløypa der jeg backet litt, men har jo øyan i nakken. Litt hulter til bulter og litt spinning og snørr og tårer (sånne en får når en kjører fort på ski/sykkel). Opp kom jeg, og satt meg i sola og bare «var».
Jeg kjørte ikke lenger, det var et digert skritt i dag. Har vært rundt før, men godt å ha noen med til å plukke opp det jeg mister og har med kaffi.
Jeg er i en unik situasjon der jeg er avhengig av folk, som både ser meg, forstår meg og har tid…. Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan det er å sitte å si ting inne i seg, og bare ta imot. Jeg kunne ønske at noen teipet munnen i ei uke bare for å sjekke hvordan det er.
Det er tortur og burde være opplæring i helsesektoren for de som har med mennesker som er klare hue, å gjøre.
Men jeg klarte meg selv i dag, selv om jeg bare durte forbi kjente i bakken!
Jeg var ikke frekk altså.
23. september 2014 at 23:19
❤️ Stå på Anne!
24. september 2014 at 16:36
Takk! Siri,