Jeg fikk ett godt råd i går:

Du må samle på de gode minnene.

Litt sliten etter et voldsomt krasj m pleier hvor jeg selvfølgelig ikke blir forstått og de skjeller og nekter å gjøre oppgaver. Blir jeg slått i bakken av et voldsomt sinne og frustrasjon og flashbacks fra noe som lignet fra før.

Det sier meg noe om at jeg har samlet på de negative tankene og glemt de positive.

Jeg vil lage meg en sekk hvor alle gode minner legges oppi. Så kan jeg løpe orientering oppi der å finne en post som er et godt minne.

Jeg kommer nok til å ha hode oppi der mye, og tenke/vite at det vonde vil profesjonelle ta seg av.

Helsesystemet må forandres, og også ta seg av det mentale og ikke bare gi meg klær og mat. Det må samhandles der det går (vi med normalt hue og følelser) og ikke bare være brukere, men mennesker .

«Jeg snakker ikke om sånn med mine brukere» fikk jeg høre av ei, da jeg brakte noe på banen. Hvem skal jeg prate med da? Om litt intime ting. De skal jo være helsearbeidere. Og naturlig å spørre dem, og stole på dem.

De må jo gi meg sjangs til å forklare, men de står med ryggen til, og er tunghørt.

Jeg prøver meg på sekken. En fin rød sekk (nå så jeg for meg pappas oransje m ryggstøtte) den var stygg og skitten, men min fars følgesvenn.

Det ble et godt minne som jeg tar med å kan tenke på.

Han var temmelig sporty.