Hvordan skal jeg samarbeide der og da (best å få det ut med en gang-teorien)
Gi meg en pekepinn!!

Jeg sitter uten tavle eller iPad og peker og peker og peker. Og stemmen er borte Pga stresset rundt.

«Du får skrive det». Ja, selvfølgelig må jeg skrive det! » kom med skrivetavle» ! Tenker jeg inni meg.

Men litt bør de forstå.

Feks når jeg peker på dopapir.

Noen ganger står de med ryggen til og har ikke øye for hva jeg ønsker. Jeg har skrevet det, kjører bort, men står likevel med ryggen til.

Hvordan tror du som leser, jeg tar det? Jo, at jeg ikke er noe viktig.
Da blir jeg jo ikke glad!

Når de sier til meg at jeg har så fint tøy, gir jeg blaffen i det, det er bare utsiden. Tenk om noen kunne si: «du er så fin på innsiden». «Du kan», «du er unik» «vi lærer av deg».

Jeg har ikke sjangs i havet uten talehjelpemiddel få sagt noe der og da.

Jeg må skrive det jeg tenker, og da blir det etter hendelsen, ca 10 minutt, og de husker ikke hva det var engang. De sier bare » Åja hm jeg mente det ikke sånn.» Ikke noen form for samtale.

Det skjer hele tiden og om småting jeg før kunne kommentere med en spøk (og det gjorde jeg ofte, og med et smil på lur).

Jeg kan ikke spøke heller lenger, det blir ikke oppfattet, toneleie, trykk på ord osv. Jeg må finne meg i det. Og da blir jeg frustrert.

Det er ikke alle som har samme bagasje med seg. Noen har mye og andre har lite. Det er med å forme oss som menneske.

Når jeg da med en litt lei bagasje ikke får en måte å bli møtt på, blir det jeg som blir svarteper og den vrange. Som om jeg ikke har nok.

Det jeg tenker, er at rundt neste sving blir det glede igjen, selv om det er vondt der å da.

Av motgang blir man mulig litt sterkere for hver gang? Jeg gjør så godt jeg kan ut https://www.acheterviagrafr24.com/generic-viagra/ fra situasjonen, og det gjør sikkert alle, men det er JEG som må ha hjelp, og jeg er ikke nitti! Hohe

God søndag !

Annonser