Dag: 26. september 2014

En sådan god kaffe etter stell og strabaser på bad med pleier (som er forskjellige fra dag til dag), er frigjørende.

Når jeg merker at kroppen må ha piller og kaffi, kan det ikke gå fort nok.
13 piller og to vitaminer, plukker jeg sirlig opp fra Tallerkenen og putter i munnen. Det smaker dritt og må svelge ned med vann så spurten står.

I det siste har vi dog hørt snakk om at noen mediciner ikke engang virker! Hvem skal tro på? Jeg velger å tro litt på fastlegen og litt på forskerne. Så er jeg trygg. (?&),)krkr).

En med brie og en med servelatt (halve), inntas og kaffen står cialisfrance24.com for tur. Endelig alene og god morgen på tv (rene ukebladet).

Kaffi m m melk, sånn engelsk variant, nytes til fulle. Skulle vel egentlig hatt meg en kaffemaskin som jeg kunne håndtere selv og velge akkurat den jeg vil ha! Lurer på om de har det på hjelpemiddelsentralen. Jeg får jo gjennom papimølla og søke he he.

Når jeg flytter må jeg jo ha en sånn på mitt nye Strai kjøkken, fancy. Eller mulig jeg da bare har råd til kaffefilter?

Nå er Tor Endresen og co på tv. De begynner å dra på åra de også. Det oser erfart liv ut av de. Ikke akkurat favorittene mine, men greit nok til en kaffi. Jeg møtte faktisk Rune Larsen i Oslo og han var like blid og høflig sa hei til meg. Ikke noen nykker der. De er igrunnen gode musikere med fine tekster, så det skal de ha.

Nei, nå får jeg se Mer tv og vente på lunsj kl 1300 og få en ny kaffi.

Lurer på om det er melka eller sjokoladen som lager sånn «fleskering» rundt magen?

Blupp lol

Jeg fikk ett godt råd i går:

Du må samle på de gode minnene.

Litt sliten etter et voldsomt krasj m pleier hvor jeg selvfølgelig ikke blir forstått og de skjeller og nekter å gjøre oppgaver. Blir jeg slått i bakken av et voldsomt sinne og frustrasjon og flashbacks fra noe som lignet fra før.

Det sier meg noe om at jeg har samlet på de negative tankene og glemt de positive.

Jeg vil lage meg en sekk hvor alle gode minner legges oppi. Så kan jeg løpe orientering oppi der å finne en post som er et godt minne.

Jeg kommer nok til å ha hode oppi der mye, og tenke/vite at det vonde vil profesjonelle ta seg av.

Helsesystemet må forandres, og også ta seg av det mentale og ikke bare gi meg klær og mat. Det må samhandles der det går (vi med normalt hue og følelser) og ikke bare være brukere, men mennesker .

«Jeg snakker ikke om sånn med mine brukere» fikk jeg høre av ei, da jeg brakte noe på banen. Hvem skal jeg prate med da? Om litt intime ting. De skal jo være helsearbeidere. Og naturlig å spørre dem, og stole på dem.

De må jo gi meg sjangs til å forklare, men de står med ryggen til, og er tunghørt.

Jeg prøver meg på sekken. En fin rød sekk (nå så jeg for meg pappas oransje m ryggstøtte) den var stygg og skitten, men min fars følgesvenn.

Det ble et godt minne som jeg tar med å kan tenke på.

Han var temmelig sporty.