Monthseptember 2014

Gi meg en pekepinn

Hvordan skal jeg samarbeide der og da (best å få det ut med en gang-teorien)
Gi meg en pekepinn!!

Jeg sitter uten tavle eller iPad og peker og peker og peker. Og stemmen er borte Pga stresset rundt.

«Du får skrive det». Ja, selvfølgelig må jeg skrive det! » kom med skrivetavle» ! Tenker jeg inni meg.

Men litt bør de forstå.

Feks når jeg peker på dopapir.

Noen ganger står de med ryggen til og har ikke øye for hva jeg ønsker. Jeg har skrevet det, kjører bort, men står likevel med ryggen til.

Hvordan tror du som leser, jeg tar det? Jo, at jeg ikke er noe viktig.
Da blir jeg jo ikke glad!

Når de sier til meg at jeg har så fint tøy, gir jeg blaffen i det, det er bare utsiden. Tenk om noen kunne si: «du er så fin på innsiden». «Du kan», «du er unik» «vi lærer av deg».

Jeg har ikke sjangs i havet uten talehjelpemiddel få sagt noe der og da.

Jeg må skrive det jeg tenker, og da blir det etter hendelsen, ca 10 minutt, og de husker ikke hva det var engang. De sier bare » Åja hm jeg mente det ikke sånn.» Ikke noen form for samtale.

Det skjer hele tiden og om småting jeg før kunne kommentere med en spøk (og det gjorde jeg ofte, og med et smil på lur).

Jeg kan ikke spøke heller lenger, det blir ikke oppfattet, toneleie, trykk på ord osv. Jeg må finne meg i det. Og da blir jeg frustrert.

Det er ikke alle som har samme bagasje med seg. Noen har mye og andre har lite. Det er med å forme oss som menneske.

Når jeg da med en litt lei bagasje ikke får en måte å bli møtt på, blir det jeg som blir svarteper og den vrange. Som om jeg ikke har nok.

Det jeg tenker, er at rundt neste sving blir det glede igjen, selv om det er vondt der å da.

Av motgang blir man mulig litt sterkere for hver gang? Jeg gjør så godt jeg kan ut https://www.acheterviagrafr24.com/generic-viagra/ fra situasjonen, og det gjør sikkert alle, men det er JEG som må ha hjelp, og jeg er ikke nitti! Hohe

God søndag !

Annonser

Morgentanker

En sådan god kaffe etter stell og strabaser på bad med pleier (som er forskjellige fra dag til dag), er frigjørende.

Når jeg merker at kroppen må ha piller og kaffi, kan det ikke gå fort nok.
13 piller og to vitaminer, plukker jeg sirlig opp fra Tallerkenen og putter i munnen. Det smaker dritt og må svelge ned med vann så spurten står.

I det siste har vi dog hørt snakk om at noen mediciner ikke engang virker! Hvem skal tro på? Jeg velger å tro litt på fastlegen og litt på forskerne. Så er jeg trygg. (?&),)krkr).

En med brie og en med servelatt (halve), inntas og kaffen står cialisfrance24.com for tur. Endelig alene og god morgen på tv (rene ukebladet).

Kaffi m m melk, sånn engelsk variant, nytes til fulle. Skulle vel egentlig hatt meg en kaffemaskin som jeg kunne håndtere selv og velge akkurat den jeg vil ha! Lurer på om de har det på hjelpemiddelsentralen. Jeg får jo gjennom papimølla og søke he he.

Når jeg flytter må jeg jo ha en sånn på mitt nye Strai kjøkken, fancy. Eller mulig jeg da bare har råd til kaffefilter?

Nå er Tor Endresen og co på tv. De begynner å dra på åra de også. Det oser erfart liv ut av de. Ikke akkurat favorittene mine, men greit nok til en kaffi. Jeg møtte faktisk Rune Larsen i Oslo og han var like blid og høflig sa hei til meg. Ikke noen nykker der. De er igrunnen gode musikere med fine tekster, så det skal de ha.

Nei, nå får jeg se Mer tv og vente på lunsj kl 1300 og få en ny kaffi.

Lurer på om det er melka eller sjokoladen som lager sånn «fleskering» rundt magen?

Blupp lol

Annonser

Ett godt råd:

Jeg fikk ett godt råd i går:

Du må samle på de gode minnene.

Litt sliten etter et voldsomt krasj m pleier hvor jeg selvfølgelig ikke blir forstått og de skjeller og nekter å gjøre oppgaver. Blir jeg slått i bakken av et voldsomt sinne og frustrasjon og flashbacks fra noe som lignet fra før.

Det sier meg noe om at jeg har samlet på de negative tankene og glemt de positive.

Jeg vil lage meg en sekk hvor alle gode minner legges oppi. Så kan jeg løpe orientering oppi der å finne en post som er et godt minne.

Jeg kommer https://www.viagrapascherfr.com/sildenafil-prix-belgique-usa/ nok til å ha hode oppi der mye, og tenke/vite at det vonde vil profesjonelle ta seg av.

Helsesystemet må forandres, og også ta seg av det mentale og ikke bare gi meg klær og mat. Det må samhandles der det går (vi med normalt hue og følelser) og ikke bare være brukere, men mennesker .

«Jeg snakker ikke om sånn med mine brukere» fikk jeg høre av ei, da jeg brakte noe på banen. Hvem skal jeg prate med da? Om litt intime ting. De skal jo være helsearbeidere. Og naturlig å spørre dem, og stole på dem.

De må jo gi meg sjangs til å forklare, men de står med ryggen til, og er tunghørt.

Jeg prøver meg på sekken. En fin rød sekk (nå så jeg for meg pappas oransje m ryggstøtte) den var stygg og skitten, men min fars følgesvenn.

Det ble et godt minne som jeg tar med å kan tenke på.

Han var temmelig sporty.

Annonser

Mitt livs kjærlighet

Teo ble fraktet fra Oslo i fly med meg i en bag. Satt under setet. Han er en Engelsk Springer Spaniel. Her er han som valp. Vi gikk turer og han var veldig energisk. Noen ganger stoppet han og tenkte. Hm. Hvilken vei tro? Jeg kalte han filosofen da…han er nok det ennå, 8 år gammel, tror jeg. Han måtte ompålasseres når ulykka skjedde.

Teo mistet jeg, barna mine, huset mitt, jobben min, venner,osv.

Teo har det godt nå på gård sammen med masse dyr og flinke folk. Han er nok Bestefar for de fleste.

for meg var han ikke bestefar, men min venn, min turvenn.

 

Vi trente jakt, blodspor, lydighet. Og han besto godkjent jaktanleggsprøve. Vi trene på måke i vann som han skulle appotere. Så mye gøy, har jeg mistet. Turer og reiser og samlinger og venner som var like opptatt av engelsk springere.

 

det var livet for meg. Nå sier ungene at jeg må jo få meg en servicehund! Som henter posten og drikke og henter mat i kjøleskapet og sjokolade.

Litt fingerspråk og gå fint v siden av, så fixerk vi det med godbit og ball. Da hadde jeg måttet ut og gå tur hver dag opptil flere ganger, jeg kunne sittet i Felleskjøpet dress 🙂

det hadde vært no!

image

I natt jag drømde

I natt drømte jeg noe rart. Jeg var bli smellfeit og så ut som en X i fasongen.
Jeg hadde lyseblå kjole og litt englevinger.

Det må fremheves at det går mye sjokolade inn, for tiden. Har hørt at det er normalt for oss i femtiårene med PMS. Flesket henger ut under Bh og magen er diger. Det er noe som heter overgangsalderen, og jeg har visst to egg igjen.

Det er jo bare sånn kvinner i femtiårene kan fatte vi må gjennom. Guttaboys har ikke pipling om hvorfor vi skriker og hyler for en bagatell.
Vi er ikke goe, vi er forvandlet til et monster. Og det kan vare leeeenge.

Jeg tenkte acheter du cialis en ligne at jeg måtte finne ut av hva disse tegn betydde

Slo opp i drømmetydning:

Fedme: lykkelig liv og et bekymringsløst liv.
X: Nær målet
Engler: trosretning, livsstil, en endring til det bedre
Blå: sannhet, ro, følelser, søvn, renhet og en hel haug med superlateter.

Hva er nå dette?

Den som følger med, får se hva jeg drømmer neste gang!

image

Dikt 9

MASKEN

Under masken
skjuler det seg noe
maskeradeball eller
stumme hyl?

Klaustrofobiske
tanker og følelser
i et fengsel
bak et stengsel.

Sårbarhet, gjennkjennelse
hjertebank
avslørt, naken,
gråt og blod
som om det var naturlig.

Det er over nå
masken https://www.acheterviagrafr24.com/viagra-prix-en-pharmacie/ er av.
Og bak ligger sjelen
og sannheten
og barnet.
Og det blør!

Jeg var ikke frekk altså

image

Etter å ha sittet inne i sommer og blitt sky og livredd for folk (kunne tro det var elg), kjørte jeg ut og bestemte meg å ta «runden». Det var mye folk ute.

Jeg bare kjørte. Opplevde omgivelser på nytt og så det http://acheterdufrance.com/ var jo nesten vår! Det spirer og gror og engene er grønne!

Med brillene på snei ville jeg lenger. Opp til topps i lysløypa der jeg backet litt, men har jo øyan i nakken. Litt hulter til bulter og litt spinning og snørr og tårer (sånne en får når en kjører fort på ski/sykkel). Opp kom jeg, og satt meg i sola og bare «var».

Jeg kjørte ikke lenger, det var et digert skritt i dag. Har vært rundt før, men godt å ha noen med til å plukke opp det jeg mister og har med kaffi.

Jeg er i en unik situasjon der jeg er avhengig av folk, som både ser meg, forstår meg og har tid…. Jeg tror ingen kan forestille seg hvordan det er å sitte å si ting inne i seg, og bare ta imot. Jeg kunne ønske at noen teipet munnen i ei uke bare for å sjekke hvordan det er.

Det er tortur og burde være opplæring i helsesektoren for de som har med mennesker som er klare hue, å gjøre.

Men jeg klarte meg selv i dag, selv om jeg bare durte forbi kjente i bakken!

Jeg var ikke frekk altså.

Å tørre

Jeg fortsetter å skrive!
De kan ikke ta fra meg den gleden
Tross alt

Nevner ikke navn
Skriver ikke gjenkjennende
Viser ikke misnøye
Men er misnøyd i mye

Å ikke komme ut
Å ikke få fysio

Å bli sett på den som ikke samarbeider
Det er bedret seg, og er fornøyd
Men smiler ikke til alle
Jeg har ikke noe å smile av

 

Alle de som kjenner meg
Vet at å nekte meg
Er som å krenke meg

Takk for utrolig bra støtte!

«Når vår hjelp blir krenkende»

(Skrevet i Fædrelandsvennen)
Min venninne I.M Aase

Anne 🙂

(Nora i et dukkehjem, Ibsen)

Rett deg opp du raske gutt

Jeg må få en bedre holdning. Jeg ser det selv og både fysio og rullestolforhandler sa det. Under beina har jeg hatt pute. Da kan jeg få spissfot, som det visstnok heter,

Nå lærte jeg meg hvordan rullestolen kan brukes til ål plassere føttene godt inn på fothvilere, og på den måten få daglig bøy i ankelledd.

Samtidig vill jeg reise ryggen mer opp i sittende stilling.

Jeg har ikke hatt det godt mentalt og nærmest ligget i stolen!

Om jeg klarer å holde føttenes holdning ihvertfall til kl 1700, er det bra. Da kan jeg ligge litt med beina høyt og «hvile». Svitsje på tv eller lese eller fb ellerannet latskap.

Så får vi se om jeg klarer å holde meg til dette, eller om jeg igjen faller for fristelsen å «ligge» som et dvask å spise sjokolade og være sur.

Det er klart det gjør noe med det mentale/psykiske og verdisettet på seg selv.

Det merker iallefall jeg!

Holdning: «rett deg opp gutt»

Have You Ever felt…

Kan du ikke gå, mamma?

Kan du ikke gå, mamma? Sa en av døtrene mine, og fortsatte i leken sin i treningsstudio på Sunnaas sykehus. Jeg var parkert oppe i «gåmaskinen» med sele på. Jeg tenkte ikke så mye på det da, men det sitter som spikret fast nå.

Jeg skulle gå, og hele gjengen fra Kristiansand skulle se på meg.

Jeg gikk og gikk og tredemøllen rullet og rullet. 5 meter. Det var rekord da. Jeg var lenket i selen og den gnagde i skrittet.

Det stikker i hjertet og tårene flommer, når jeg tenker på det.

Hva forstår et barn? Mammaen sin kunne ikke gå? Var det ingen som hadde fortalt det?

Det må da ha vært et sjokk, og jeg kan tro hun trodde det bare var en liten stund. Nå kan hun ikke huske meg som gående mamma.

Jeg får så dårlig samvittighet! Magen knytter seg og må helst ikke tenke på det. Men det rare er at JEG får dårlig samvittighet. Som å såre noen til det ytterste. Jeg vet det ikke var min skyld, men som forelder vil en ikke at barna skal ha det vondt.

De har selvfølgelig hatt det vondt!

Stakkars små, så tapre.

Jeg måtte bare si det!

 

 

Hypokonderen

Jeg har varme i ryggen. Noe veldig av og til. Det kommer å går.

Jeg sitter i rullestolen inntil ryggen hele tiden, men jeg har lår og bak også plassert i stolen, og de er ikke varme.

Ingen skjønner hva dette er. Uavhengig av når tabletter tas, så det har ikke noe med det.

I sommer kjente jeg det ikke.

Jeg har spurt lege, fysioterapeut, lest på nettet, men har ikke funnet noen årsak.

Det er som å ha ei varmematte på ryggen. Ca 50 grader.

Jeg tenker om det kan være noen som tenker på meg eller at ryggsøylen og det rundt er i ferd med å friskne til. Men det har vart ett par år nå.

Det må være noe med blodcirkulasjonen, men hva da? Kan ikke være den eneste i verden som opplever dette ? Er det noe med været?

Er det noe med PMS eller overgangsalderen ? (Hetetokter på ryggen liksom).

Er det vingene som kommer ut? Eller Karlson på taket-propell?

Mens jeg funderer på dette alvorlige temaet, kjenner jeg intens varme utover armer også, litt på baksiden. Jeg er så «kårni» at jeg funderer veldig på dette. Og dagen går – ennå en dag.

Godt legen kommer om noen dager – han synes jeg er ennå mer «kårni».

Jeg er nok litt hypokonder 🙂

 

Nakkestøtten

Jeg har så vondt i nakken i dag.

Pleiere skrur å skrur på nakkestøtten, men gir opp.
Vaktmester i kommunen er kontaktet og purret på. Hvorfor sitter jeg her ennå med vondt i nakken?

Systemet er slik.

Jeg har to nummer selv, men ingen har spurt meg så jeg lar vær å si noe.

Jeg må ha NY!!

Hvorfor er det ikke service på rullestol hvert år? Eller halvår? ( jeg tror det er hvert 3. År).

Pussig, når det er noe som man bruker hver dag. HELE dagen…

Vi bruker puter og håndkle til å støtte opp nakken.

Har de brukt opp budsjettet?

IMens blir jeg sittende her med vond nakke, som gir utslag i arm og fingre og HUMØR, men det driter de i.

Jeg skulle hatt en mann som kunne massere meg og gjøre allverdens herligheter og løftet meg når jeg ville ligge på sofaen og laget sjokoladekake, og boller og smuthis og muffins til meg.
Lurer på hvor lang tid det tar…… Altså å få ny nakkestøtte

 

© 2017 Mitt liv med LIS

Theme by Anders NorénUp ↑

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Drevet av Lykke Media AS | PRO ISP - Webhotell & domene
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Tekniske spørmål rettes til post[att]bloggnorge.[dått]com.